inspo

 

Some people just inspire you.

 

 

¨

Lana Del Rey,

 

 

 

 

Kristian Kristensen.

 

 

 

Johnny Cash.

 

Av alle disse er det faktisk nordmannen Kristian Kristensen som er den største inspirasjonen.

Den mannen gir meg en følelsen ingen andre mennesker noen gang har gitt meg.

Og jeg tar til tårene med en gang han synger, det er helt sinnsykt.

 

Jeg har funnet meg en jobb jeg skal søke på, innen kultur.

Håper å få en fot innenfor litt av hvert, vet ikke. Trenger noe nytt, noe spennende! 

Håper jeg får jobben! 

 

 

3 år

02.08.2014 @ 12:11 i Synnesavn 0 kommentarer

Trigger warning:

dette innlegget forteller om sorg. Kan trigge andre sin sorg. 

Innlegget er ment for å opplyse om hvordan det er å

miste noen på en brutal måte.


Det har gått 3 år siden min vennine ble brutalt myrdet på utøya.

Hun og alle de andre som ble drept.

 

En ting bare foreldre kan skjønne, er sorg og smerte ikke har så mye plass

mellom bleieskift, trøst, leting etter koseputa på kvelden,

og lek i sandkassa. Når man har et barn, må man velge

timene med omhu. Dagene også. Fra 07.30 til 11.30 er tiden innviet

til frokost, bleieskift og lek. Når ungen forhåpentligvis er i senga for å ta morgenhvilen,

kan man velge om man vil slappe av med dataen, ta litt av husarbeidet eller sørge litt.

Når ungen så er våken igjen, er det fullt kjør frem til leggetid.

 

På kvelden er man som regel helt utkjørt,

men sorgen får et lite rom hver kveld. En tåre, et minne, et smil.

 

Men når mann og barn er borte, og man sitter der helt alene,

da renner tårene som en foss. 

Det er ikke eneste stund siden vennina mi døde, 

hvor jeg har vært alene uten å sørge.

Jeg kan sitte å tusle med noe hobbygreier, prøve å se en film,

kose med hønene, men så kommer sorgen smygende på,

den vrir seg inni brystet, den blir sterkere og sterkere, så sterk at 

man bare må gi etter.

 

Det er ikke ofte jeg orker å se over min allmenntilstand, min hverdag, mitt liv.

Men når jeg først gjør det, blir jeg veldig sliten.

Skulle ønske jeg fikk slippe ut sorgen mere, slik at jeg kunne gjøre noe annet

når  jeg er alene. Men siden jeg fikk et barn samtidig som vennina mi døde,

har jeg ikke noe valg. Sønnen min hadde nok blitt påvirket 

hvis mor stadig gråt når hun var med han. Det er bare å holde det inne.

Det blir vanskeligere med årene, for sjokket blir mindre,

og man skjønner sakte men sikkert mer av grusomheten rundt det hele.

 

Noen tårer feller jeg når jeg sammen med min sønn.

Som når han begynner å snakke om "tante Synne",

og når jeg forteller ham historier om henne.

Han vet det er sårt for meg, og han vet hvor glad jeg var og er i henne.

 

Det har gått 3 år. Men disse årene har for meg bare forduftet som damp.

Det er ikke mye jeg har fått bearbeidet, jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal bearbeide det.

Venner og slekt har et eneste svar å gi, og det er at man ikke skal la sorgen oppsluke deg.

Og det er jeg enig i, men på et eller annet tidspunkt trenger den å oppsluke deg.

Den må kjennes på, granskes opp og ned og bli satt fri.

Slik at man sitter igjen med en sorg som allerede har fått sitt spillerom, 

som ikke er like påtrengende. Min sorg føles som Jehovas vitner (med mangel på andre sammenligninger) som står på døra

og banker og banker og banker. 

 

Det er så mange ledd i denne sorgen.

Det er at jeg har mista vennina mi.

Det er at hun ble drept.

Det er at det er politikk involvert. Et terrorangrep. At flere ble drept.

At det har blitt skrevet bøker om det. At det blir laget minnesteder. At hele Norge vet hvem hun er. En gjerningsmann.

Ekstremisme. Frykt. Så mye. Så alt for alt for mye.

Jeg skjønner ikke hvordan et menneske skal kunne takle dette.

Jeg står midt i det, og alt jeg har er tårer når jeg er alene.

 

Måten jeg har takla det på de siste 3 årene, 

er å ikke forbinde vennina mi med terrorangrepet.

Det er to adskilte episoder. Men jeg begynner å skjønne at det ikke er sånn.

Jeg kan ikke lure meg selv lengre. 

Det er fortvilet. Det er vondt.

Livet blir aldri det samme. og det er ikke for å virke negativ,

men man må faktisk lære seg å tenne et lys i mørke.

Og det er ikke enkelt. Jeg vet ikke hvor lyset er, eller hvordan jeg skal klare å tenne det.

 

Jeg lever fortsatt på distraksjoner. Og min sønn er nok min engel.

kanskje det er en dypere mening med at han ble født samtidig som hun døde.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd hvis jeg ikke hadde ham å tenke på.

Noen venner er som mat og drikke, man vet ikke hvordan man skal leve videre uten dem.

Og jeg vil ikke kalle det avhengighet, men heller et samhold som var så sterkt

at det er utenkelig å ikke ha det lengre.

 

 

#Utøya #22juli #sorg #savn 

 


Blomsterkransen DIY

18.07.2014 @ 14:05 i DIY 4 kommentarer

 

 

(bilde tatt av Anita Øverås)

Har for tiden lagd mange blomsterkranser. 

Det er sommer, og blomster i håret er nesten litt obligatorisk.

 





Jeg lager de på litt forskjellige måter.

Noen ganger på hårbøyler som jeg først surrer silkebånd rundt, 

deretter limer jeg på blomstene med limpistol. Trenger ikke sy på blomstene når man bruker limpistol, de sitter som fy,

har prøvd å rive av noen, fordi jeg ble misfornøyd med resultatet, men det gikk rett og slett ikke an og jeg ødela blomsten.

 

Når jeg ikke lager på bøyler, lager jeg kranser av ståltråd, snurrer rundt silkebånd, limer på blomster og limer på blader på innsiden,

for å feste blomstene bedre og skjule rot med limpistol. 

 







Jeg kjøper blomstene litt over alt. 

Paradiset i Molde, plantasjen, 

blomsterbutikker, nille, ebay, får av slektninger

som finner i skap og skuffer (sjeldent). 

Føler det handler litt om å finne noen unike blomster, noen store og noen for å fylle inn med. 

Har bare bestilt en gang på ebay, så skal prøve å lete litt mere, 

man får flere blomster for pengene, men derimot så vet man ikke kvaliteten før de kommer frem, 

så jeg foretrekker å kjøpe i butikker. Blomstene på det øverste bilde er fra ebay, og fylt inn med blomster jeg har fått,

deretter hengte jeg på et ødelagt gammel perlesmykke :)

 

Liker veldig godt den nye hobbyen min, 

fargerikt og morsomt :)

 

Støtt norsk landbruk, ikke frøken Listhaug

Hva tenker du på?

Jeg tenker på landbruket. Jeg tenker også på at folket klarte å overvinne reservasjonsrett-tullet.

Og at folket skal klare å overvinne de tullete fantasiene til Listhaug.





Her er min liste med grunner for støtte norsk landbruk, og ikke frøken Listhaug:

- Det er koselig å se dyrene ute, at de beiter og har god plass å boltre seg på.

- Det er godt å vite at kjøttet man spiser kommer fra dyr som får masse mat fra norsk mark, og ikke bare fôr fullt av soya fra utlandet.

- Det er kjekt med norske bønder. De bryr seg om dyra sine, og det er en del av kulturen vår.

- I Listhaug sine fantasier, har ikke dyr det godt. De blir stående alt for mye inne,
det blir stappfullt inni de store gårdene og trangt for dyra, de må medisineres, de blir mest sannsynlig behandlet dårligere, siden de er så mange å holde styr på. Tap-tap-situasjon.

- Penger har liten verdi, når det er på bekostning av andre sitt liv. Listhaug er landbruksminister, men hun bryr seg mer om penger enn hun gjør landbruk.

- Det er tryggere å være et selvforsynt land, det kan skape masse stress i fremtiden om man skulle være avhengig av andre land for å få mat til dyrene.

- Listhaug sine fantasier er destruktive. For miljøet. For dyra. For folk i Norge som spiser mat, altså alle.

- Bonden liker jobben sin. Bonden liker antallet dyr han/hun har. Mest sannsynlig har gården til bonden gått i arv, så det er nok en stor ære for vedkommende å være bonde også. Listhaug bryr seg ikke så hardt om dette hun, sats stort eller forsvinn.

- Planeten vår blør. Alle våre valg er livsviktige. Å importere maten fremfor å dyrke selv i landet vi bor i er rivruskende galskap.

 



Lista kunne blitt enda lengre. I bunn og grunn handler dette om sunn fornuft. Det handler om respekt for dyra, for bønder, for våre egne kropper, for vår planet.
Hva så om det finnes penger i disse fantasiene til Listhaug? Hva så om det finnes noe å spare? Skal vi virkelig finne oss i det? Jeg finner meg ikke i det. Takk gud for utålmodigheten, for uten den, finnes ingen handlekraft. Jeg er sinna og jeg er utålmodig. Vil at folket skal stå sammen om denne kampen også! For alle av oss♥

Forhold og verdier

 

er så glad i den lille familien min <3

er så stolt av gubben og sønnen. Ingen er mer inspirerende og fascinerende.

 

Tenkt mye på ordet familie i det siste. Jeg pleier jo å sitte og tenke på ord.

Det har blitt mitt nye favoritt-ord.

Familie er så viktig.

Jeg har nettopp vært i bryllup, og presten som holdt vielsen sa så mye fint, hulka og gråt gjennom det hele.

Han sa alle mine verdier på en klokkeklar måte.

Jeg klarer ikke minnes hele talen til presten, men jeg kan hvertfall skrive litt om mine egne verdier.

 

Å være sammen med noen, i en lengre periode, handler i bunn og grunn om

at to mennesker velger å være hverandre sin støtte.

Alle mennesker sliter med sitt. Og når man er i et forhold vil man alltid bli mer sårbar sammen

med partner. Dine skyggesider vil stråle gjennom, og ofte vil partner være et direkte speil av hva

du misliker ved deg selv.




Jeg kan være helt ærlig.

Det jeg misliker med min partner er at jeg til tider synes han er litt lat, treig og at han lett glemmer ting. 

Dette er en egenskap jeg forakter i meg selv. Jeg føler at jeg ikke er verdt noe, med mindre jeg gjør noe.

Kanskje derfor jeg alltid skaper ting? har prosjekter på gang? Neida. Jeg liker alt jeg gjør.

Men så fort jeg ikke har noe å gjøre, er tom for motivasjon og inspirasjon, bare sitter å "slacker"

da føler jeg meg mindre verdt. Og det er nettopp dette gubben er flink til. Flink til å slacke. 

Han kan ta livet med ro, ikke bekymre seg så mye. Han er litt laidback. 

 

Jeg tenker, grunnen til at man i det hele tatt skal ha et forhold er for å vokse som menneske.

Det har seg gjerne slik, at hvis den ene hadde tatt litt av den andre sine egenskaper, 

hadde begge vært i balanse.

 

Så jeg skal lære av min partner, å ta livet med ro.

Mens han, skal lære av meg å være produktiv.

 

Han har evnen til å være produktiv, og jeg har evnen til å slappe av,

men jeg hyper-fokuserer på å få ting gjort, mens han hyper-fokuserer på slappe av.

Dette kan skape konflikter, krangler og frustrasjon.

Og det er da det er viktig å holde hodet tomt for tanker, virkelig se dypere inn i situasjonen, rette blikket mot seg selv og ikke partner.

Hvis ikke man tørr å se det fra partner sine side, og hvis man ikke tillater seg å vokse av disse utfordringene,

vil man til slutt gå fra hverandre og "gi opp".

 

Og det er her han presten virkelig traff meg.

Han tok hagearbeid som en metafor for et ekteskap. Man må dra opp ugresset før det virkelig slår rot.

Det som er ugress i et forhold, er de tingene som man frustrerer seg over.

Presten gikk ikke i dybden i dette, og det har jeg nettopp gjort.

Det handler om å rette blikket mot seg selv. 

Det betyr ikke at man skal godta all slags dritt fra partner. Overhode ikke,

man må har respekt for seg selv og sitt følelsesliv. Stå opp for seg selv!

Men, hvis en krangel handler om det samme igjen og igjen,

da burde man virkelig se det fra begge sider og rette blikket innover.

Dette er hva en forhold er til for. Få deg til å utvikle deg.

 

Man har faktisk et annet menneske, som frivillig har valgt å dele livet sitt med deg.

Et menneske som elsker deg for den du er. Du og dine gode sider, og vonde sider.

Dette menneske vil lære deg mer enn hva alle selvhjelpsbøker til sammen kan lære deg.

Det er en ære, så stor at ord ikke kan beskrive den, å si til et annet menneske

"ja. Jeg vil dele mitt liv med deg".

 

 

 

Så derfor har jeg tenkt på ordet familie. 

Hvor heldig jeg er, som har en. 

Og hvor heldig jeg er, som har en mann jeg kan snakke om slike ting med.

En mann som er bevisst på dette.

En mann som elsker meg, til tross for mine utallige angstanfall,

mitt stress, mitt mas og mine utallige samtaler om livet, døden, og alt i mellom.

Det handler om å være hverandre sin støtte.

Å si "hei. Jeg elsker deg for den du er, og potensialet du har".

 

 

 

 

 

magi & manifesteringer

 

I de siste to månedene, 

har jeg manifestert ønsker og drømmer ganske kjapt,

men også alt det negative jeg går å bærer på.

Det får meg til å føle meg både kraftfull og full av frykt samtidig. 




Jeg vil nødvendigvis ikke dele hva jeg har manifestert her (av duppeditter etc)

men jeg er ganske lamslått over hvor raskt det skjer.

Hvis jeg tenker på et emne i under en uke, så

åpner utallige dører seg for meg, innenfor det emnet.

F.eks denne uken har jeg tenkt en del på folkemusikk,

og nå har jeg møtt ei jente som kveder. Hun har bedt meg med på

folkemusikkarrangement, og kanskje vi til og med starter en folkmusikk/folk-metal-gruppe i fremtiden.

Hun lærte meg også litt teknikk-øving, og gav meg motivasjon ved å si at de teknikkene jeg allerede har inne,

var gode og at jeg burde fortsette i den retninga.




Er det ikke magisk? Det får meg til å bli mer bevisst , og velge tanker med omhu.

For jeg har jo også tiltrukket meg kjipe situasjoner, blåflekker, krangler og langdryge dager.

Målet er å forandre mitt tankesett angående alt.

Istedefor å tenke "jeg er gal", skal jeg tenke "jeg har hatt det vanskelig, så det er ikke rart jeg reagerer irrasjonelt på visse ting".

Istedefor å tenke "jeg vet ikke hva jeg vil" så skal jeg tenke "jeg finner nok ut hva jeg vil" osv.

Det er fortsatt ting jeg ikke helt klarer å manifestere, ting som er knyttet til mange negative og vonde følelser.

 

En ting er sikkert. Jeg har fått nok bevis på at jeg skaper min egen virkelighet.

Jeg tar ting med en klype salt, for det er ikke sunt å tenke at man skaper absolutt alt,

det varierer fra person til person, hva de trenger å høre.  Jeg har blandt annet astma,

men er født med det, har jeg tiltrukket meg dette? Det bryr meg lite, 

hva som bryr meg, er hva jeg kan gjøre idag, for å bli friskere. 

 

Anebfaler alle å teste sine egne evner.

Tenk på en ting du sjeldent tenker på, og

legg merke til dørene som åpner seg for deg.

Og vær takknemlig for alt du får, alt du har,

da vil du få mere av det, helt sant!

 

Har du noen gang merket at du har manifestert noe?

Hva mener du om loven om attraksjon/magi?


 

 

 

et stort empatisk sukk for jorda vår

 

Jeg starta dette blogginnlegget med å skrive et åpent brev til regjeringa, 

men innså fort at brevet ble for laddet med følelser og jeg kan ikke alle de store ordene,

så jeg hadde ikke blitt tatt på alvor.

Jeg trenger å få ut disse tankene, selvom de er sagt så alt for mange ganger før.

Jeg skjønner veldig godt at jeg ikke kan ta valg for andre, bare for meg selv.

 

Vi lever i et merkelig samfunn. Det er helt merkelig at det er sosialt akseptabelt med et høyt forbruk,

mens å leve enkelt og selvforsynt er det motsatte. Folk vil at enda flere skal jobbe enda mere,

tjene masse penger, Hvorfor?

Kanskje fordi vi må bruke enda mere penger på ting vi ikke trenger?




Jeg, og mange av mine medmennesker, har innsett at vi trenger en helomvending. Det er masse fint man kan gjøre selv,

for å leve MED jorda og ikke PÅ den. Dyrk dine egne grønnsaker, kutt ut kjøtt, kjøp elbil, velg økologisk etc etc.

Men desverre, så er Norge fortsatt avhengig av olje og borer etter det, ja det snakkes til og med enda om at vi skal finne flere steder å bore.

Sannheten er at jorda ikke takler mere. Jo mere vi utsetter den for, jo nærmere er vi vår egen utslettelse.

Vi bedriver sakte selvmord, på vår egen rase, dyrene, plantene og jorda. 

Det føles så dumt å skrive om det, for det er jo så tydelig at vår måte å leve på er utgått på dato,

det er ikke bærekraftig, ikke nå, ikke før, aldri blir det bærekraftig.

 

Jeg er kjempeglad for at vi endelig har et parti som tørr å tenke på en helomvending, 

et parti som ikke setter økonomien først. Det handler ikke lengre om økonomi, penger er verdiløse

nå. All min fokus er rettet til planeten vår, og det livet som er på den. Økonomi kommer i andre rekke,

slik burde vi alle tenke. Vi skal faktisk forlate denne jorda, og våre barn fortsette å leve på den,

hvorfor i all verden tenker vi på olje? Jo, penger. 

Og tro meg, dette er ikke en interesse, en hjertesak du velger å ha. Dette handler om ditt liv og alle andre sitt,

det handler om ansvar, respekt og kjærlighet, ikke om politikk eller interesse!!

 

En helomvendig er IKKE komfortabel, jeg skjønner det. Men det er bedre å gjøre det nå,

enn å vente til at det blir uutholdelig. 

Uansett hva regjeringa velger, så tar jeg saken i egne hender så langt jeg kan.

Man kan ikke sitte å vente på at regjeringa skal fikse det, de skjønner jo ikke alvoret,

de bryr seg fortsatt mest om penger og at ting skal være mest mulig komfortabelt. 

 

Det er ingenting galt i penger i seg selv, 

men når det å tjene penger går utover andre, som f.eks jorda vår,

så er penger verdiløse.

 

Jeg lever et enkelt liv, så langt jeg kan, 

så lenge jeg har penger nok til å være en del av samfunnet,

så kan jeg bruke alle mine krefter på å jobbe sammen med jorda.

Jeg har en sønn, for guds skyld. Han trenger et godt forbilde, han trenger

å se hvordan det er å leve med jorda. Han trenger å forstå at han må klare seg selv,

han kan ikke forvente at noen på toppen skal fikse alt for ham. Hvis de fikser deg mat,

er det forgifta. Hvis de fikser deg vann, har det gått igjennom et rensesystem. Hvis du bygger et hus de anbefaler, er det stappfullt av giftstoffer.

Det meste regjeringa anbefaler, er giftig desverre, om man tenker over det. 

Heldigvis, er min sønn sin generasjon allerede visere enn det den eldre noen gang har vært, så jeg 

tror de kommer til å bli sterke individer alle sammen!

 

For meg virker det som at det er min generasjon og den under meg som kommer til å redde denne jorda.

Jeg er overbevist om at vi klarer det, vi er mange og vi er voksende. De fleste eldre mennesker rynker på nesa over våre handlinger. 

Noen av oss bor i huler, noen bor i selvlagde skur midt i skogen, noen bor under bakken, i trehus, noen okkuperer, 

mens andre er veganere, noen vil bare spise økologisk, noen velger å sykle istedefor å bli kjørt etc etc.

Hvorfor er det så rart egentlig? Vi skal jo faktisk "overta" denne jorda, vi SER problemene lettere, for vi vil faktisk

kunne leve videre, puste lufta, drikke vannet og se at jorda har det bra. Vi kommer til å gjøre ting som aldri har blitt gjort før.

Vi kommer til å bo i annerledes hus, mange kommer sikkert til å slutte å jobbe for å tjene penger,

mens kanskje noen prøver å tjene så mye de kan, for å starte opp organisasjoner som kan hjelpe jorda.

VI ER FORANDRINGEN! Ikke alle på min alder, men MANGE! Jeg skulle ønske den eldre generasjonen ville være med,

være litt mer åpen for dette.

 

Vell, jeg må prøve å runde av. Masse engasjerte tanker og følelser om dette temaet.

Jeg håper, at enda flere vil tørre å bli med på en helomvending. For hvis noen nekter, da blir vi så splittet at det

blir to forskjellige samfunn,

de miljøvennlige vs. de arbeidsomme pengeglade.

 

 

 

 

 

 

stillhet

18.02.2014 @ 20:53 i om meg//self love 1 kommentar

 

 

 

livet mitt er en spiral,

om igjen og om igjen blir jeg møtt med de samme utfordrende tankene og følelsene.

Ulike hendelser, ulike reaksjoner,

utvikling, bevissthet, oppvåkning.

 

Det er en tid for alt.

En tid for å være redd,

en tid for å være sint,

en tid for å være stille.

 

Aldri har stillheten vært særlig tiltrekkende.

"Du har makk i rævva" har jeg alltid hørt.

"Få beina ned på jorda et sekund nå, Julianne".

Tja, det er en tid for alt.

Og nå er det min tur til å bli venn med stillheten.

 

 


quote of the day

 

 

"Yoga is just one way to come into alignment with source energy and I can't stand yoga,

the new age community can go ahead and kick me out!

I get a ten time more spiritual experience by skiing than I ever did in a yoga studio.

And that's ok, for people to have different modalities.

Some people center themselves through tennis, some through meditating.

This is more of a conformity thing and it's a bit ironic,

because as spiritual people, we're really here to be the highest expression of our individual self,

and yet,

even we are calling for conformity."

Teal Scott

 


 

Kunne ikke sagt meg mere enig i dette.

Jeg er glad jeg har innsett at mine interesser, min sans for stil,

mine hobbyer etc, bare gjør meg godt, emosjonelt, fysisk og spirituelt.

 

Spirituelt sett, er jeg mye mer åpen nå, enn jeg noen gang har vært.

Istedefor magedans og kirtan,

danser jeg nå zumba og burlesque, og er med i et kor.

Jeg er mye mer lykkelig nå, 

mye mer åpen for små tegn og symboler i hverdagen,

mye mer avslappet og tro mot meg selv.

 

Jeg, som Teal Scott, kommer nok aldri til å foretrekke yoga.

Det gjør meg ikke mindre spirituell.

Jeg liker å danse, jeg liker å vrikke på rævva,

ingenting er mer befriende for meg, enn å vrikke litt på rævva.

 

Så tenk nøye på hva DU liker,

og tenk nøye over alle de tingene du føler du MÅ gjøre,

men ikke kommer naturlig for deg.

Det kan godt hende, at du også,

har latt deg lure, av nok en bås du trodde du måtte sette deg i,

for å være verdifull, for å være nok, for å være en del av den globale

spirituelle utviklingen og den indiviuelle spirituelle utviklingen.

 

Noen som kjenner seg igjen i disse tankene?

 

 

idealistisk og realistisk

 

jeg har innsett en ting om meg selv.

De 6 siste årene har jeg BARE vært idealistisk.

Når noen har sagt "du må være litt realistisk nå" så ble jeg rett og slett forbanna.

Jeg tenkte ikke over det på den tiden en gang, at jeg ikke hadde et snev av realistiske tanker i hodet.

Jeg trodde, at jeg hvis jeg tenkte realistisk, da måtte jeg samtidig være ignorant, dum og redd.

Jeg holdt målene skyhøye.

 

 




Nå har jeg innsett at det å være realistisk er en positiv egenskap, 

et verktøy man bruker for å oppnå de idealistiske tankene.

Jeg innser nå at jeg tenkte veldig svart-hvitt.

 

Jeg vil redde verden, jeg vil at kvinner skal elske seg selv og kroppene sine.

Jeg tenkte jeg måtte bli en åndelig mester, en verdenskjent artist som

inspirerte gjennom sangtekstene sine. Ingen av disse målene var/er realistisk for meg

på dette tidspunktet. Så nå, som jeg har tillat meg selv å være realistisk,

så skal jeg fokusere på mindre mål. Jeg skal ta coaching-utdanning,

noe som virker oppnåelig, nært og realistisk for meg.

 

Jeg vil unschoole barnet mitt, ha ham hjemme og ikke i barnehage helt til skolealder.

Nå som jeg tørr å tenke realistisk, innser jeg at dette ikke er min virkelighet,

og at det mest realistiske er å ha ham i en nyskole eller steinerskole,

jeg innser at det er kommunale skoler jeg ikke liker, og jeg innser

at jeg ikke er på det riktige stedet i livet mitt for å unschoole et barn.

Jeg innser at jeg ikke har overskuddet av energi til å dedikere

all min tid til å være en mor, derfor trenger jeg å ha ham i barnehage,

derfor trenger jeg å komme meg ut, i arbeid eller noe annet.

Jeg har innsett at ved å være realistisk, er man ikke mindre verdt.

Jeg har innsett at det å hyperfokusere på idealistiske tanker,

bare skaper mere selvhat.

 

Jeg skulle ønske jeg elsket alt og alle ubetinget,

at jeg spiste bare økologisk og hjemmedyrket mat.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde behovet for å snuse, dra på fest og drikke alkohol,

at jeg ikke hadde angst, at jeg ikke satt begrensninger for mitt potensiale,

at jeg kunne å strikke ved å følge mønster, følge oppskrifter, at jeg aldri ble sliten,

at jeg slutta å ha astma, jeg skulle ønske jeg trente regelmessig,

jeg skulle ønske jeg var ute i skogen hver dag osv osv.

 

Det som er realistisk for meg, er ta det i mindre steg,

det som er realistisk for meg, er å være ute i naturen på helga.

Det som er realistisk for meg er at jeg skal lære meg å spise regelmessig,

det spiller ingen rolle hva.

 

Ved å være realistisk, aksepterer du hvor du er i livet,

ved å være realistisk viser du kjærlighet for deg selv,

du vil føle at du oppnår flere mål, som gir deg mere motivasjon

til å fortsette i den retningen du ønsker.

 

Jeg tror at jeg tørr å tenke realistisk nå,

fordi jeg elsker meg selv mer enn noen gang.

Og når jeg elsker meg selv mere, så sender jeg mere kjærlighet ut til verden.

Så det er en positiv forandring.

Jeg håper at folk der ute, innser at det er greit å tenke realistisk,

det gjør deg ikke mindre verdt.

Det gjør deg ikke mindre ambisiøs, hvis du som meg,

fokuserer/fokuserte på idealistiske tanker, ene og alene.

 

Belønn deg selv for de små tingene,

og husk at uansett hvor du er livet, så er du verdifull.

Og du har alltid en ny sjanse hver dag.

 

 




DIY-barneseng

07.01.2014 @ 18:28 i DIY 3 kommentarer

 

 

vi har kjøpt denne senga, brukt, av fadderen min.

 

 

 

 

Vi skal transformere den til en grønn Tesla.

Tesla Motors lager vakre el-sportsbiler.

 

,


Vi har kjøpt varmgrønn maling,

og skal hente senga i løpet av uken! Gleder meg til dette prosjektet.

Har funnet tesla-stickers på etsy og hele pakka,

så dette blir saker!

 

Er ikke overlykkelig over at min ungen min er bilgal,

men man kan jo gjøre det beste ut av det?

Viktig for meg at han lærer at naturen kommer først,

og jeg synes tesla-bilene er prakteksempler på at

biler ikke trenger å være miljøsvin bare fordi de er vakre.

 

Skal poste bilder ogsånn underveis! skal huske å ta FØR-bilde denne gangen ;)

messymess

05.01.2014 @ 21:14 i ymse 0 kommentarer

 

 

Ok, nå skal jeg gjøre det utenkelige, noe jeg frykter mer enn pesten,

noe jeg sliter ut kroppen min på, noe jeg holder å utvikle OCD med,

nemlig, vårt rot.

 

Yes, jeg har støv på hjernen, ryddegalskap, er urolig blandt rot,

tror folk dømmer meg hvis jeg har det rotete hjemme. Det er en evig og konstant kamp,

uendelig, for jeg har en gutt på 2. det er U M U L I G å ha det helt ryddig, jeg har prøvd, siden han ble født.

Et av målene mine for 2014 er å klare å beholde roen når det er rotete,

ikke la det ødelegge dagen min.

 

 




 

 

(Jeg drar linker mellom ryddegalskapen og selvutviklinga, håper dere klarer å følge med,

jeg vet jeg pleier å skrive litt vell internt noen ganger)

 

I 2013 var jeg opptatt av å akseptere meg selv, slik som jeg er,

ikke late som om jeg er den personen jeg vil bli.

jeg trodde jeg gjorde meg selv en tjeneste, at det var positivt,

siden mitt ideal er basically Buddha og Jesus and shit,

men jeg bedrev faktisk bare selvhat. Selvhat for den jeg egentlig er, der jeg er NÅ i livet.

 

Jeg har akseptert at jeg har PTSD,

at jeg ikke har matlyst og kan gå flere døgn uten mat, derfor må jeg spise det som faller meg inn,

om det så er burger king-mat, for det er bedre med noe enn ingenting, helsa først!!

Jeg har akseptert at jeg ikke elsker alt og alle ubetinget, akseptert at jeg misliker noen mennesker, noen dyr og noen land.

 

Men jeg har ikke akseptert at jeg også kan være lat en gang i blandt.

 

 




 

Jeg sliter meg selv helt totalt ut fordi jeg er redd for å bli sett på som lat.

Derfor viser jeg frem disse bilde, fordi jeg må bare få det unnagjort.

Samtidig som at andre trenger å se noe annet det "perfekte" hele tida.

 




selvutviklingsmiljøet har gitt meg mye positivt, men også utrolig mye negativt.

jeg har lært så utrolig mye i 2013, bare ved å akseptere meg selv.

Det har jeg tenkt å fortsette med! folk får ta meg som jeg er.

 

Jeg oppfordrer alle til å starte med å akseptere seg selv,

før de begir seg ut på den evige reisen ved å bli den perfekte Buddha.

Jeg merker at andre også reagerer på dette i det siste.

 

Selvutviklingsbøker o.l har i stor grad trigget mine

avhengigheter, det har gitt meg mere støv på hjernen,

følt meg som en fiasko, følt at jeg ikke er bra nok, siden jeg ikke elsker ubetinget.

Følt meg fæl, fordi jeg har dårlige dager, fordi jeg tenker negativt,

følt at jeg ikke er sterk nok eller motivert nok, siden jeg ikke klarte å

magisk trylle bort PTSD ved å være i naturen, meditere og si positive affirmasjoner.

Jeg vet nå at det er bullshit, at det ikke er så enkelt, og at

noen mennesker, som f.eks meg, er handikappet pga en diagnose.

de i rullestol er ikke mindre verdt fordi de ikke klarer å gå,

derfor er ikke jeg mindre verdt, fordi jeg trenger late dager!!

Jeg trenger dem, dette skal jeg lære meg å akseptere!

 

so there you have it, min største frykt, delt på det o store internettet.

Alle kan se, og jeg må bare se frykten i hvitøye!

 

 

 

 

 

let's burlesque

02.01.2014 @ 20:06 i om meg//self love 0 kommentarer

 





 

Holder på å lærer meg alt jeg kan om burlesque.

Vi har ikke burlesque-kurs i Molde, så skal se om jeg får starta på jazzdans.

Anyways, youtube har masse bra tutorials,

og jeg er veldig motivert og inspirert.

Dette er noe jeg har ønsket å gjøre i mange år,

men det først nå jeg virkelig har funnet en dypere mening med burlesque.

driver utdyper meg i de gamle stjernene nå, og de nye.

Samtidig holder jeg på å lære meg å lage kostymer.

skal lage pasties så fort jeg får penger til lim,

yeah!

dette blir bra, 2014 har mye godt å komme med merker jeg!

 

God jul og tanker etter julaften

25.12.2013 @ 01:18 i om meg//self love 0 kommentarer

 

god jul, folk og fe!

 



 

jeg elsker følelsen jeg får etter denne dagen.

jeg er spesielt fornøyd med å ha vært i kirka.

 

jeg er ikke kristen, men jeg elsker alle sprituelle og religiøse rom,

rett og slett fordi jeg liker at mennesker samles på grunn av noe som er større enn hverdagen.

Jeg begynner alltid å grine når jeg er i kirka, spesielt når det står "Gud er kjærlighet" på veggene,

vet ikke hvor mange ganger jeg leste det.

Det er to ting jeg ikke liker ved gudstjenesten, og det er når presten snakker om synd, og

man skal be om tilgivelse, og når han forteller om at Jesus er Gud, og dette er hva som skiller han fra oss andre,

men ellers er jeg med på det meste og har gåsehud og er på gråten gjennom så og si hele gudstjenesten.

jeg er ikke særlig flink til å meditere, jeg er ikke med på noe fast, ,i et spirituelt rom, noe jeg savner fra oslo,

da jeg var på Kirtan med Hare Krishna-vennene mine. Spiller ingen rolle hvilken retning det er i, så lenge det

handler om Skaperen, kjærlighet og åndelighet så er jeg med :)

 




Når julaften er over, får jeg en følelse av fornyelse, håp og forandring.

Alle tingene vi har fått i gave er et tegn på dette, de skal inn i huset, og gammelt skal ut.

nyttårsforsettene mine blir som regel skapt rundt juletider.

Jeg liker å starte frisk på et nytt år,

og jeg tviholder på denne følelsen.

 

Nyttårsforsettene for neste år er:

- bare kjøpe gjenbrukte klær og interiør. Det eneste jeg har lov til å kjøpe nytt er undertøy, strømpebukser og sokker.

Alt annet må komme fra fretex eller loppemarked.

Om jeg klarer å holde denne har jeg oppnådd mye.

Jeg er nemlig helt avhengig av klesshopping. Jeg shopper når jeg er lei meg, glad, når jeg har oppnådd noe, når jeg har feilet, når jeg har mensen,

når jeg er ferdig med mensen, altså jeg har alltid en grunn til å kjøpe et nytt antrekk.

 

- Lage mer vegetarisk mat. Ideelt lage flere vegetariske retter enn animalske.

helst har jeg lyst til å bli vegetarianer, men jeg spiser allerede alt for lite, har null matlyst,

har ekstrem jernmangel, og null motivasjon til å lage middag til andre enn Ravn. Så jeg kan ikke,

helsa først, uansett hva, er mitt motto. Jeg har heldigvis ikke så dårlig samvittighet som før, for kjøttspisinga,

jeg aksepterer at dette er noe jeg må nå.

 

- Danse regelmessig. Dra på zumba regelmessig, og lære meg twerking enda bedre.

Dans gir meg så utrolig mye. Det er definitivt min #1 angstdemper,

rett og slett medisin.

 

- fortsette å ta terapien på alvor, prøve å oppnå verdifølelse.

 

- slutte å snuse.


- Skrive flere dikt og gjøre om til sanger

 

- være mer aktiv i spiritualiteten min. Finne en gruppe, om så en religiøs en. Må fylle opp sjele-koppen,

det kjente jeg på idag, i kirka.

 

- ikke klippe håret!!!!!!!


 

:D

 




 

 

 HA EN FORSATT FIN JULETID!

HÅPER DERE ER LIKE RUSA PÅ STEMNINGA SOM MEG :)

kjønnsroller og barn

 

Jeg viser til et blogginnlegg jeg fant på tumblr

link her


(bildet er hentet fra tumblr, link her)

Innlegget handler om nok en liten gutt som fikk kle seg ut i en "jentekostyme",

og nok en gjeng med voksne som skjelte ut foreldrene for at gutten fikk lov til å kle seg slik.

 

Etter å ha lest tre forskjellige blogginnlegg om samme historien, 3 forskjellige gutter, 3 forskjellige mødre,

og historien er akkurat den samme. Foreldrene blir møtt med avsky, spydige blikk og holdninger,

og utsagn som "jeg hadde ikke latt MIN sønn kle seg som ei jente", "han kommer til å bli mobba", "hva er det du lærer til sønnen din egentlig?"

"det er der er bare kvalmt" etc.. En annen ting alle disse historiene til felles, er at BARNA ikke reagerte,

det var bare de voksne som reagerte.

 

Jeg skjønner at mange av disse dømmende foreldrene bare har arvet sitt tankesett etter sine foreldre,

og at det er litt "gammaldags" å tenke sånn. Men vi lever tross alt i 2013,

og jeg tror de fleste av oss er ganske enig om at vi ikke orker å fortsette med undertrykking, 

å ha usunne kjønsroller og basically fortsette slik det har vært.

 

Jeg klarer ikke slutte å tenke på gutten i barnehagen jeg jobbet i,

som sa at favorittfargen var rød, men egentlig var den rosa,

han sa rød fordi den ligna mest. Han hadde en rosa matboks,

men turte ikke ha den med i barnehagen. 

Barn skal ikke tilpasse seg et usunt ideal, bare fordi vi voksne mener det skal være slik.

 

Det er ikke slik virkeligheten er, dette er noe vi voksne har skapt! 

Så klart har vi jentene (som meg, høhø) som eeelsker rosa, blingbling og alt i den gata,

også har du gutta som sønnen min, som elsker traktor, bil, tog og andre typiske gutteleker,

men han liker også å koste gulvet, kle på bamsene sine kjoler, han liker å se Thomas Toget, men også

Angelina Ballerina. 

 

Jeg skal la Ravn gjøre som han vil. Om han har lyst å kle seg ut som ei prinsesse på karneval,

så skal han få lov til det. Jeg hadde så klart forklart ham at det er uvanlig, og at noen barn kanskje

synes det er litt annerledes, men jeg kan da ikke nekte ham å være kreativ? 

Å få lov til å bestemme selv? Jeg vil ikke lære ham at det er noe galt ved å bruke kjole,

for det er ikke noe galt med å være ei jente.

DET ER IKKE GALT Å VÆRE FEMININ! 

Det er ingen som reagerer hvis ei jente kler seg ut som en pirat?

Brannmann? Cowboy?

 

Det samme gjelder oss voksne. Kvinner kan lett kle seg i dress, manneklær har fått navnet "oversized" eller "boyfriend shirt/boyfriend pants" 

når kvinner bruker det. Men hvis mannfolk ønsker å bruker typiske kvinneklær som skjørt, skjorter med paljetter, ja da er det en helt annen historie.

Jeg følger en heterofil mann på tumblr, som legger ut bilder av seg selv i kjoler, skjørt, sminke o.l.

Han er ikke transvesitt, ikke homo, ikke transeksuell, han er en heterofil mann som liker disse klærne.

Det er flere menn som han. Min egen mann skulle ønske at samfunnet rundt ham ikke brydde seg så mye,

han har sett mange kvinneklær han skulle ønske han kunne gå med, uten å bli satt i bås.

 

Jeg håper vi som samfunn, i nærmere fremtid, blir ENDA mer åpen.

Vi skal så klart ikke bli helt androgyne, for det er jo tydelige forskjeller på kvinner og menn,

men det er på et dypere nivå enn klær og utseende!!!

 

 

 

 

 

VIDEO: HØNSEHUSET

11.12.2013 @ 00:28 i ymse 1 kommentar

 

Videoen er fra i sommer, har glemt at jeg hadde den.

Hønsehuset er det samme,

men hønene har blitt full-voksne.

 

 

 

 

ELSKER LIVET SOM HØNEMOR

min aller første OOTD

06.12.2013 @ 19:41 i OOTD 1 kommentar

 

 

Føler meg i skikkelig julestemning, 

og mikset sammen et fantastisk antrekk som jeg bare må dele med dere :)

 

Skjørt: fretex til 20 kr!!!

genser: H&M

Belte: loftet

labber: har vært svigerfar sine, hoho.



CURVES! Får det jeg kaller "super-pupp" i denne genseren, LOVE IT!







Også har jeg et par brune sparkle sparkle øredobber som tilbehør :)




sexy, sassy og superfeminint :D

There you have it!

24.11.2013

24.11.2013 @ 01:33 i om meg//self love 0 kommentarer
Jeg endte med å slette forrige innlegg, men vil si takk for alle de fine og støttende kommentarene fra de som leste det. Er stolt av meg selv som turte. Det ble litt for ubehagelig å føle seg som en åpen bok, derfor sletta jeg det. Kanskje jeg tar det opp en annen gang.

selvutvikling: et nytt nivå

Dette blir et langt innlegg,

men for de som driver med selvutvikling,

og ønsker en "forfriskning" eller bare

å høre noen andre sitt perspektiv så ville jeg ha lest videre.

Jeg vet det kan lett bli sett på som for dypt ned i "the rabbit hole",

men slik er virkeligheten min for tiden. Jeg er dypt dypt nede i

mitt indre, og jeg har oppdaget en ting eller to.

 

 

I den siste tiden har det skjedd drastiske forandringer innvendig i meg.

Jeg har forandret perspektiv totalt, og gitt slipp på tidligere hjelpere.

Jeg har forandret synspunkter på en hel del temaer,

og jeg føler meg som et nytt og forbedret menneske,

samtidig sliter jeg enda mer med angst, depresjoner, trøtthet og smerter.




Tidligere har jeg søkt hjelp, ro og fred hos erkeenglene,

spesielt hos erkeengel Mikael.

Jeg har følt meg så avhengig av ham,

at når jeg har angstanfall, ligger jeg sammenkrøllet som en ball,

og tviholder på en liten statue jeg har av ham.

Når jeg ba ham om indre ro,

gikk det bare få minutter, så opplevde jeg det.

Enkelt, men likevel, angsten kommer igjen og igjen,

et liv i smerte, et liv med et tomt løfte,

et liv i avhengig, et liv der du forguder et annet vesen,

når jeg ser tilbake, ser jeg ikke kjærlighet fra Mikael,

jeg ser faktisk bare vedvarende smerte.

 

 

Det har seg slik, at jeg har sett på en del kanaliseringer på youtube,

og hver og en av dem får meg til å føle meg litt uggen.

Jeg har følt veldig mye på at Erkeengel Mikael og andre "høyt utviklede" vesner

har gitt et løfte om en gylden fremtid, der de kommer å "redder" oss.

Beskjeden er den samme, den gjentar seg, og jeg klarer ikke helt å føle sannhet i disse tomme løftene.

Jeg har nå bedt Mikael og alle de andre jeg har tillatt inn i livet mitt,

om at de ikke lenger har lov til å blande seg.

Jeg føler rett og slett at den tid er over,

jeg vil ikke gjemme meg bak flere løfter, jeg vil ikke en gang

gjemme meg bak tomme affirmasjoner.

Jeg vil gjøre jobben, jeg vil gå igjennom skyggene,

se følelsene i øynene, drikke en kopp te med angsten,

tørre å møte mine indre demoner.

 

Jeg vet nå at jeg har levd på nok en illusjon,

jeg trodde at jeg hadde funnet sannhet, bare fordi jeg fant et nytt miljø (det spirituelle miljøet),

jeg har svelgt ting jeg ser og hører på youtube rått.

Det jeg ser nå, er at mange av de på youtube er enten

blindet av sin egen frykt, overbevist om noe de har lest et annet sted, villedet av vesner som Erkeengel Mikael,

og overbevist om noe jeg anser som falskt lys/falsk kjærlighet.

kjærligheten de fleste kanaliseringene snakker om annerkjenner ikke det mørke,

og ekte kjærlighet, klarer ikke se forskjell på lys og mørke,

fordi den er ubetinget, evig og har ikke evnen til å dømme.

alle disse kanaliseringene lover om en lys og gylden fremtid,

der det "onde" ikke eksisterer lengre.

Det onde er adskillt fra oss, vi må velge en side, lys eller mørke.

Slik jeg var før, var jeg  på Lysets parti, og prøvde å kjempe mot det onde (d.v.s dyremishandling, vold mot kvinner, krig,

illuminati etc). Jeg kjente et intenst hat mot det "onde", men samtidig skulle jeg både tilgi "de onde" OG

annerkjenne dem som mennesker, og prøve å se det lyse i dem. Men jeg skulle likevel

se det onde som noe helt adskilt fra det lyse/kjærlighet.

Noe skurrer her, masse motsigelser, masse ugne følelser.

Jeg orker ikke lengre å undertrykke min egen onde side, for tro meg, jeg har den.

Buddha hadde den også (bare for å understreke det).

 

Jeg har løyet til meg selv i 5 år nå,

latt som om jeg er en bedre utgave av meg selv,

en utgave jeg har formet i hode mitt etter å ha lest, hørt og sett utallige

selv-hjelpsbøker/videoer/meditasjoner etc.

 

Jeg klarte bare elske de som så det samme som meg.

Jeg klarte bare å sette pris på de menneskene som

ikke var "onde". Jeg tvang meg selv til å smile,

når jeg egentlig ville gråte, hyle og knuse noe.

Jeg sa "jeg er vakker, jeg er verdt noe, jeg gir slipp",

hver dag, skrev det i dagbøker, på speil, sa det inni meg selv,

om og om igjen. 5 år som føltes som total stagnasjon

i forhold til alt jeg har lært på dette året.

 

jeg skulle gjøre alt selv, for det hadde selvutviklings-miljøet lært meg.

Be the change, do the work, ingen kommer å redder deg.

Hold deg unna medisiner, hold deg unna psykologer, de bare setter deg i bås,

diagnoser er oppfunnet av samfunnet, slik at du skal holdes i illusjon,

ikke tro på det helsevesnet sier, ikke fokuser på det negative, da får du bare mer av det,

listen er uuuuendelig.

Og jeg har innsett, at det jeg trengte, var å leve det vonde, få hjelp av noen som SÅ meg og mine følelser,

som visste at det som trengtes var ikke flere affirmasjoner, men rett og slett å gjøre den harde jobben,

den absolutt ALLE flykter fra,

de i selvutviklings-miljøet, og de i det såkalte A4-miljøet.

nettopp det å huske alle traumer, få dem til overflaten, føle dem, observere dem og ikke flykte,

stå på stedet hvil i et virrvarr av et helvete, slik disse følelsene er. Rein og skjær helvete,

man vil heller legge seg ned å bli ikke-eksisterende, men man tvinger blikket tilbake mot følelsen,

og DA er det forandringen skjer!

 

Det er lurt å være skeptisk, for det var aldri jeg.

Lytt til den lille ugne følelsen,

for den forteller deg noe viktig.

Skaff deg mennesker som ser DEG,

ikke bli avhengig av vesner, som mest sannsynlig bare er ute etter at du

skal forgude dem, slik som Mikael.

 

folk liker kanskje ikke høre det,

men jeg er overbevist om at man ikke bare kan si

positive affirmasjoner, og VIPS, så er man perfekt.

kanskje dette gjelder for mennesker som ikke har møtt motgang,

men de fleste har faktisk møtt en eller annen form for motgang.

Jeg synes heller ikke at man skal forgude vesner som lover om en bedre fremtid,

de tar bort fokuset fra nuet, de får deg til ignorere de virkelige følelsene i deg, som trenger å kjennes på.

Det er kanskje beroligende der og da, med englekort osv,

men jeg unner ingen å stagnere i så lang tid som meg,

fordi de ikke tørr å møte sine egne demoner.

 

Kjærlighet og lys til alle dere flotte og rare mennesker,

sannheten vil med tiden vise seg for hver og en av oss,

på helt unike måter <3 Elsk deg selv, slik du er i dag,

ikke la fremtiden fortrylle deg, slik den gjorde med meg.

 

 

magiske samhain

31.10.2013 @ 13:28 i ymse 2 kommentarer

 

huset er pynta

 






kjolen er på

 

gresskar er overalt

 

En god dag.

Snart skal kalkunen i ovnen,

gresskarkaken skal lages,

tur på kirkegården for å tenne lys,

etterfulgt av vår egen lille versjon av

"dumb supper", der all maten skal spises.

 

 

Ha en fin samhain, folk og fe <3

mine siste kreasjoner

09.10.2013 @ 16:34 i DIY 6 kommentarer

 

Faerie basket :)

Har denne på alteret, til ære for feene rundt omkring :)



 

Mitt første møte med cernit som voksen.

Havfruene er inspirert av dette blogginnlegget

lagd av en fantastisk kreativ internett-vennine av meg :)




 

Også lagde jeg denne lille reven.

lagde også en bil til Ravn, men fikk ikke et bilde av den,

Ravn leker med den nå haha.



 her er fjær-øredobbene, lagd av fjærene til hønsa.

Smykker av fjær, og litt anna dilldall.






skjell og amethyst.




 

Og til slutt må jeg bare dele med dere

at jeg holder på å lese "high magic's aid"

av Gerald Gardner, Wiccas far.

Utrolig tung bok å lese, men ufattelig inspirerende!


Og her ser dere min nye hårfarge.

Har farget det i den fargen jeg selv ønsket,

og er veldig fornøyd :)







takk

02.10.2013 @ 20:37 i om meg//self love 2 kommentarer




- takk til psykologen min. For meg er hun mer som en engel jeg møtte på riktig sted til riktig tid.

Hun får meg til å forstå ting om meg selv, som jeg aldri hadde funnet ut på egenhånd.

På grunn av det jeg gjør sammen med henne, så vet jeg at jeg også en dag i fremtiden, kan

ha overskuddet, sikkerheten, tryggheten og tilliten til at jeg kan gi slipp på litt kontroll,

f.eks ha en sjef i en jobb, være med på et stort prosjekt, ha en lederstilling, eller bare kunne ha en leder, uten å få angstanfall av det.

 

- takk til alle barna som er i livet mitt. De får hverdagen til å bli fylt av latter og lek. De får meg til å fokusere på nuet,

til å nyte de små øyeblikkene.

 

- Takk til mannen min, for at han har vært der for meg, som en lærer, en støtte, en venn, en elsker og

en person som aksepterer meg, uansett hvilken tilstand jeg er i.

 

- Takk til alle som har gjort meg vondt,

for det er dere som har gjort meg sterkere.

Det er på grunn av dere, jeg står der jeg er i dag,

uansett hvor forjævlig det kan føles.

 

- Takk til NAV, for at dere støtter meg.

Det har vært masse problemer, men til syvende og sist,

hadde jeg ikke overlevd uten dere.

 

- Takk til min mor,

som alltid har akseptert meg for hva jeg er,

som aksepterer, og til og med er enig i mine verdier, livssyn og tanker.

 

- Takk til min tante,

som alltid har vært en støtte og trygghet for meg,

som får meg til å føle meg verdsatt, uansett hvor

unormale mine ideer måtte være.

 

- Takk til musikken, kunsten og inspirasjonen.

 

- Takk til mine åndelige hjelpere, Cabel, Silje og Erkeengel Mikael,

dere har stoppet mange angstanfall,

og dere gir meg en enorm trygghetsfølelse. Det er godt å vite at man aldri er alene,

og jeg er takknemlig for alle de stunder der jeg har fått følt deres nærvær.

 

- Jeg er takknemlig for mine besteforeldre,

som alltid har vært der som reddende engler, når kriser har oppstått.

Hos dere får jeg ikke så mye forståelse,

men jeg blir overrøst av kjærlighet.

 

- Takk til Synne,

for alle minnene, og for all inspirasjonen og motivasjonen

til å forandre verden, og ikke la verden forandre meg.

Jeg er takknemlig for at du fikk si så mye visdom på den lille tiden du levde,

og jeg er takknemlig for at jeg fikk dele alle de fine årene med deg.

Du har lært meg utrolig mye, og du lærer meg fortsatt nye ting,  til og med i døden.

 

- Jeg er takknemlig for alle mine venner,

for det er dere som gjør livet gøy,

hverdagen meningsfull,

og som får meg til å se verdien i meg selv og i andre.

 

- takk til alle stjernefrø der ute som har delt deres historie,

det på grunn av dere at jeg ikke føler meg som en gal dame.

Jeg er takknemlig for hver minste ting dere deler om deres indre,

dere gir meg styrken til å en dag tørre å komme helt ut av skapet.

 

- Takk til meg selv,

som holder ut, som ikke gir opp.

I mine vanskeligste stunder,

når døden virker lettere, mer fristende og mer avslappende enn livet,

så fortsetter jeg likevel, for jeg vet at det en dag blir bedre, lettere.

Jeg setter mer verdi på de gode stundene, på den måten,

vet jeg alltid i de vonde, at de gode kommer tilbake.

Jeg er delvis åpen, og jeg vet det kan hjelpe andre mennesker i lignende situasjon.

Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt har gløden i meg, den gløden som er meg,

uansett hvor vanskelig det er å være annerledes i dette samfunnet, så tørr jeg det tildels,

og tildels, er bra nok. Jeg er bra nok, og jeg skjønner det noen dager nå.

Og 90% av tiden synes jeg at jeg er vakker, sexy og intelligent, og det er ikke verst!

 

og til slutt vil jeg takke

jorden og skaperen,

for livet, for pusten,

for tanken, for bevisstheten

og ikke minst for

kjærligheten.

 

 

 

 

skygge

30.09.2013 @ 21:29 i om meg//self love 0 kommentarer

 

 

Vi er de vi har ventet på.

Og det er vell nettopp derfor vi må gå igjennom alt de vonde,

alle de vonde følelsene, alle traumene, alle de ekstreme hendelsene.


(kunst av Teal Scott)

Når jeg ser tilbake på livet mitt,

så synes jeg det er et under at jeg lever enda.

folk tror at det å være modig er å være fryktløs,

men dette kunne ikke vært lengre unna sannheten.

De modige er de som tørr å se på frykten,

og si "vet du, jeg ønsker et liv basert på kjærlighet, ikke frykt. og vet du, jeg skal gjøre

hva enn jeg må, for å slippe å føle denne frykten hver dag. Jeg skal se på deg, føle deg, ikke

flykte mere, jeg skal heve hodet og innrømme at jeg er redd, at jeg er svak".

Det er å være modig, det er å være levende.

 

I flere år nå, har jeg jobbet med loven om attraksjon/magi

uten å jobbe med skyggearbeid,

uten å tømme koppen min.

 

Jeg skal innrømme at jeg fant loven om attraksjon på grunn av frykt,

og at jeg praktiserte det på grunn av frykt,

fordi jeg frykter å være uten kontroll.

Men sannheten, er at jeg i alle disse årene,

har følt meg maktesløs,

fordi jeg ikke har åpnet opp hjertet mitt og forløst alt som var i det.

Jeg prøvde å være en Buddha, uten å innrømme min mørke side.

 

Jeg er svak, derfor er jeg modig, derfor er jeg sterk.

Jeg er et offer, derfor er jeg en som overlevde.

Jeg har blitt frarøvet min seksualitet, men jeg holder på å ta den tilbake,

Jeg har blitt frarøvet mitt trygghet, men jeg har et ekstremt stort ønske etter trygghet,

så en dag vil jeg føle meg tryggere enn de fleste.

 

Min mørke side skal ikke få lov til å ulme og gro alene i mørket lengre,

nå skal jeg ha balanse. Jeg skal oppnå det ved hardt arbeid,

ved hjelp av profesjonelle, og jeg skal ikke tie lengre.

Selvom jeg er redd for å bli dømt, skal jeg tørre å si det høyt,

at jeg er svak, at jeg sliter, at jeg trenger mennesker, at jeg lever med

et handikap som heter angst, at jeg må legge opp livet mitt annerledes enn de fleste.

Jeg skal ikke flykte lengre, og jeg lover meg selv dette,

ovenfor meg selv, offentlig her på bloggen, ovenfor universets skapere, ovenfor mine hjelpere

og ovenfor de som får meg til å føle meg mindre enn jeg er.

 

Se meg vokse, se meg gro, se meg bli mitt fulle potensiale ved å innrømme ovenfor meg selv

at jeg har en skyggeside.

 

 

 

 

Hei, barn av naturen

18.09.2013 @ 21:56 i ymse 5 kommentarer

 

 

Dette innlegget er dedikert til alle mine venner,

men også mennesker jeg ser på internett,

som er tiltrukket av feer, naturen, alver etc året rundt.

 




Jeg blir desverre bare tiltrukket av feer, alver o.l energier og

alle de andre elementene enn vann, på høsten.

 

I de andre årstidene er jeg ene og alene tiltrukket av vann.

Jeg har kontakt med vann, vann-energi.

På vinteren er jeg oppsugd i relasjoner,

og å jobbe med bagasje fra fortid.

Vår og sommer er jeg veldig oppsugd i kjønnsroller, gudinne-energi,

seksualitet etc..

 

Når høsten kommer, da er jeg helt oppsugd i å være ute i naturen,

jeg MÅ, eller så blir jeg rett og slett syk.

Jeg er så tiltrukket av feer, setter ut melk, mjød, honning, lager hus til dem osv.

Jeg er oppslukt i natur-religionene, paganisme, wicca.

Jeg velger veilednings-meditasjoner som handler om Moder Jord,

feer etc..



Jeg ELSKER høsten på grunn av dette.

Jeg elsker fargene, jeg elsker energien, jeg elsker å sanke mat, kvister, blader, kongler.

Jeg elsker følelsen av overflod, den friske luften, skjerf,

det kjølige været og det "varme" vannet (føles varmere fordi det er kaldere i lufta, hoho).

Jeg elsker at jeg blir mer kreativ og gjennomfører de fleste av prosjektene mine,

jeg elsker at jeg får mer drivkraft, energi og motivasjon.

Høsten gjør noe med meg, men hva????

 

Jeg ønsker så gjerne å ha det slik året rundt!

Hvis du er en av de som har det slik året rundt,

vær så snill gi meg tips til hva jeg kan gjøre,

jeg føler meg så levende på høsten, jeg

vil føle meg slik året rundt,

hvertfall til en viss grad.

 

Blir utrolig takknemlig for alle svar! <3

 

 

 

Haust-bilder

18.09.2013 @ 19:53 i ymse 2 kommentarer

 

Flotte Jon Coco <3



 

på utkikk etter kantarell inni en moseskog. Utrolig opplevelse,

nesten litt skremmende, fordi det er så stille.

Men etter noen minutter ble jeg utrolig avslappet :)

Fikk til 2 måltider med kantarell!


de første funnene




Nusse trollet


Spist blåbær, og funnet seg pepperkaker fra sist jul sikkert, inne i hytta på

kleivevatnet.






Vakre soppen


Pynte litt med rognebær, høst-fint skal det være.

Jeg tilber virkelig høsten,

september er min måned,

jeg er så levende nå!







coco

17.09.2013 @ 18:48 i ymse 0 kommentarer

 

 

Det er rart hvordan livet er som en berg-og-dalbane.

Det svinger.

Opp og ned.

Gode dager,

og vonde.

 

Noen ganger, er det store bølger.

Så store, at man tror egentlig ikke man skal holde ut mer.

Først er det et problem, så baller det på seg.

Som en snøball. Eller som et uvær, et

uvær når du er ute til sjøs uten land i sikte.

 

Vi er utrolig sterke vi mennesker.

Vi føler for å grave oss dypt ned, være ikke-eksisterende.

Men så kommer det en fin dag igjen.

 

Akkurat nå er det så masse problemer i livet mitt,

at jeg har blitt helt apatisk.

Det eneste jeg bryr meg om nå, er min og min familie sin velvære.

Alt annet, er ubetydelig.

 

Ikveld skal min kjære hane Jon Coco

forlate denne jorden.

Vi skal drepe ham, men det er fordi han har en uhelbredelig sykdom.

Valget er av kjærlighet.

Men det er vanskelig for sensitive og empatiske meg å forstå.

 


 

Lykke til kjære Jon Coco,

jeg håper du får en smertefri død,

og utallige muligheter etter døden.

Elsker deg, flotte hane.

video: guided meditation for self love and forgiveness

15.09.2013 @ 20:37 i Musikk//video 0 kommentarer

 

 

 

 

Denne meditasjonen hjalp meg utrolig mye.

Jeg gikk igjennom mange perioder i livet mitt, og tilga meg selv

for en del vonde ting jeg har gjort.

Jeg så på meg selv som jeg ser på min egen sønn,

det hele endte i tårer.

Etter jeg var ferdig med meditasjonen gikk jeg på badet,

jeg ble stående å se meg selv i øynene, i speilet.

Og startet nok en gang å grine

og sa om og om igjen

"jeg elsker deg jeg elsker deg jeg elsker deg",

samtidig som jeg gav meg selv den største klemmen jeg noensinne har gitt noen.

Utrolig kraftfull opplevelse.

Føler meg full av energi nå, som om et tonn er løftet fra mine skuldre.

 

Anbefaler denne meditasjonen av hele mitt hjerte,

det er så godt å tilgi seg selv.

 

video: Shadow Work - Teal Scott

14.09.2013 @ 14:17 i Musikk//video 0 kommentarer

 

 

 

 

En video som forklarer hva shadow work er,

og noen oppgaver man kan gjøre.

 

Dette er så utrolig viktig for meg for tiden,

siden denne perioden av livet mitt handler

om "å tømme koppen min",

bli kvitt av emosjonell bagasje,

sette mer verdi på meg selv,

gi slipp på frykt,

tørre å være meg.

 

Er så takknemlig for Teal Scott.

Hun har hjulpet meg utrolig mye med videoen sine!

 

Kreativitets-kroken

12.09.2013 @ 19:48 i interiør 5 kommentarer

 

Nå har jeg endelig laget meg høst-kroken min :)

Denne høsten er jeg inspirert av smykker og gull!

Jeg elsker gull, må alltid ha det rundt meg.

 

 

 











Skal fortsette med

book of shadows,

masse arbeid som har blitt lagt på hylla en stund.

Starta vell på den sist høst tror jeg..

Typisk meg å være super-aktiv og praktiserende

i min wicca-side på høsten.











 

Også håret da.

Dama i butikken frarådet meg i å kjøpe en rødfarge som var kald,

noe jeg opprinnelig skulle gå for,

og hun gav meg en mer ginger-rødfarge, på bilde så den ut som

slik Synne hadde, men det ble mye mer orange og KNALL,

Jeg tenker jeg skal farge en dypere og kaldere tone når jeg får penger igjen,

eller eventuelt farge en gang til med samme farge, tror det ble litt lite...

 

 




Bilde viser ikke fargen skikkelig.. Har et bilde til med andre fargetoner.

Føler meg som

Leeloo fra filmen "the fifth element" :)



Fargen fremhever blåfargen i øynene mine,

det er positivt :)

Skal prøve å få tatt et bedre bilde,

måtte bare dele det med dere med en gang :D

 

 

Bilder fra september + høns&hage

09.09.2013 @ 17:25 i ymse 2 kommentarer

 

Her kommer det litt bilder fra favoritt-måneden min,

september.

 

 

Her holder jeg den mest kosete høna vår, hun heter Leona.

 

 

Ravn passer på hønene, mater dem,

og koser med dem. Godt for ham å vokse opp med

dyr og hage :)

 

Her har vi fylt trillebåren til Ravn med poteter.

Det er over halvparten igjen av åkeren,

så vi har poteter utover høsten, kjempemessig :)




Mekka sammen potetstappe.

laget av poteter, hvitløk, salt, havremelk,

kokosolje, gressløk.

 

Jeg haddde en dæsj smør på toppen :)

Ellers er den helt vegansk, for dykk veganere!

her er salat fra hagen.

Det eneste i salaten som ikke er fra hagen er

fetaosten, og den hjemmelagde franske dressingen :)

Og siste, men ikke minst,

jeg har lyst å farge håret rødt,

så jeg har gått litt med den røde parykken min hjemme for

å venne meg til det igjen.

Skal også klippe bob tror jeg. Vi får se :)



 





Julianne

Julianne 25, Molde
Blogger om det som interesserer meg. Som regel handler det om selvforsynthet, spiritualitet, kjønnsroller, sexisme, DIY og ting som inspirerer meg. Jeg er mor til en gutt på 2 år, er veldig opptatt av naturlig oppdragelse, har også 7 høner, 1 hane og 2 katter.

Søk

Widgets

bloglovin

Design

Laget av Lisa
hits